Min historie

Hvor skal jeg begynne.. 

Jeg har alltid vært ei super sosial og aktiv jente. men i 2014 sa det stopp for meg. 

Jeg kom hjem fra ferie og noen dager senere så våknet jeg opp av at jeg ikke fikk til å puste. Jeg ringte 113 og fortalte at jeg ikke fikk til å puste skikkelig og at jeg hadde smerter i brystet. Jeg fikk beskjed om å komme meg ned på legevakten. Etter møte med leger og sykepleiere fikk jeg beskjed om at det var et angstanfall. Det var den jævligste følelsen jeg har kjent i kroppen min. Siden den dagen har jeg slit veldig med angstanfall og angst. 

Angst er en forferdelig ting, Angsten har vært med å stoppe meg for å leve livet mitt som jeg vil! 

Jeg har flere ganger i uken angstanfall der det kjennes ut som jeg kveles og får hjerteinfarkt. Pusten forsvinner, hjertet banker fortere enn noen gang og smerter i brystet kommer. 

Etter å ha vært borte fra jobb i snart 2 år så har jeg også fått et snev av sosial angst. Jeg har flere ganger unngått situasjoner der det kan være mye folk. Jeg har angst for at angsten skal komme. Flere ganger blitt at jeg drar å handler tidlig på morgenen og sent på kvelden da jeg veit det er mindre folk enn mitt på dagen. 

Kort forklart så har angsten vært med å stoppe meg i det meste av hverdagen min. 

Jeg savner den gamle meg!

Ca et år etter mitt første angstanfall så begynte jeg å kjenne veldig på utslitthet og trøtthet. Jeg kunne gå på butikken å handle og når jeg kom tilbake så måtte jeg legge meg for å hvile. Jeg kjente på at kroppen min hadde "Influensa kropp" hele tiden. Hadde ofte følelsen av å ha feber uten at jeg hadde feber. Klarte ikke å gjøre ting i flere timer lengre. Jeg måtte til slutt ha på vekkeklokke så jeg ikke sov for lenge. Kunne sove i 14-18 timer om ikke. Jeg nevnte dette ofte til legen å synes det var merkelig at jeg ble så fort sliten for ting jeg aldri hadde blitt sliten av før. Ting som ikke er vanlig å bli sliten av. Jeg fikk beskjed om at dette hadde med angsten min å gjøre, så jeg slo meg til ro med at det var en sammenheng i det med angsten. Etter flere måneder så ble det liksom ikke no bedre og begynte å prate mye om min utmattelse til min psykolog og fortalte at jeg viste at noe ikke var som det skulle være med kroppen min. Jeg sa flere ganger at jeg trodde det var Me og flere rundt meg sa det samme. Til og med folk som selv levde med Me sa til meg at de trodde det var det. Min psykolog  tok fort kontakt med St.olav hospital og fikk i gang en prosess. Etter flere mnd med sykehus besøk og lege besøk så ble jeg endelig trodd og fikk beskjed om at jeg hadde Me. 

Det var både en sorg og en lettelse av å endelig få hvite hva som var galt med kroppen min.  Jeg synes det har vært veldig tøft og veldig vondt. Det å være 27 år å ikke kunne være i jobb og gjøre det jeg har lyst til. Den vondeste er vel egentlig det å ikke bli sett og forstått. Har flere ganger fått høre "Du ser ikke syk ut"  Nei, jeg ser ikke syk ut på utsiden men dere skulle bare vist hvordan jeg har det på innsiden. Jeg gråter på innsiden fordi jeg har det så vondt! 

Jeg har både vonde og gode dager. På de vonde dagene klarer jeg ikke engang og stå opp av sengen. Jeg ligger der i mørket og vil bare sove. Kroppen min verker og hode mitt kjennes kjempe tungt ut. Ofte blir jeg veldig lyssky og får vondt i hode av å bare se på telefonen min. Jeg kan sove hele tiden. Jeg føler meg aldri helt uthvilt uansett hvor lenge jeg hviler. På de gode dagene mine så kommer jeg meg opp men jeg kjenner at jeg er sliten. Det skal ingenting til for at en god dag blir til en dårlig dag. Bare om jeg er ute 1 time for lenge så er jeg tilbake i sengen. Og der kan jeg bli i flere dager. Det er veldig vanskelig å godta den situasjonen jeg er i og måtte gi opp mye av det jeg har lyst til å gjøre. Det har også vært veldig vanskelig for de rundt meg å skjønne hvordan jeg egentlig har det. 

Me er en sykdom som er usynlig. 

Jeg har følt mye på at jeg ikke blir trodd og forstått. Jeg har veldig ofte måtte avlyst avtaler fordi formen min er såpass dårlig. Og det er det dessverre ikke alle som forstår. 

Jeg kan ikke planlegge noen ting lengre. Jeg må ta dag for dag.

Jeg ligger sengeliggende idag med gardinene trekt for og macen er nesten helt svart. Nå må jeg hvile meg!

Ha en fin dag. 

LT


Frokost på sengen.

17 kommentarer

07.04.2016 kl.11:09

E bare så utrolig stolt av dæ flotte veitja mi <3 Du betyr alt for mæ, å d e trist å se at du slit sånn <3

Kari Bårdseng stoum

07.04.2016 kl.11:15

Godt skreve Linn Therese, håper det går bra med deg, god bedring 🌹🌹💖

Trude Jermstad

07.04.2016 kl.11:45

Tøft av deg å skrive om eit såpass sårbart tema :-) Eit vanlegvis taushetsbelagt tema som med fordel kan få meir lys på seg :-) Mykje lukke til :-D

07.04.2016 kl.12:00

Kjenner igjen dette Linn. Stå på det blir bedre med årene😑

sykdommenME

12.04.2016 kl.19:39

Anonym: Takk <3

Espen

07.04.2016 kl.13:37

Flott blogg :)

Gleder meg til å lese fortsettelsen

sykdommenME

12.04.2016 kl.19:39

Espen: Takk <3

Elsa

07.04.2016 kl.13:40

Bra skrevet.

Mange som kan kjenne seg igjen i dette.

Lykke til med bloggen <3

sykdommenME

12.04.2016 kl.19:40

Elsa: Takk for det Elsa :) Håper dette er med å kan hjelpe noen! Klem <3

07.04.2016 kl.15:43

Flott blogg og veldig godt skrevet Linn😄🌹🌹

sykdommenME

12.04.2016 kl.19:41

Anonym: Takk <3

Lja

11.04.2016 kl.00:41

Hei :) Kjempefin blogg du har! Unner deg virkelig ikke angsten og MEn men samtidig virker du som ei sterk jente <3

Har noen spørsmål og lurte på om hvis du har tid/ energi en dag om du kunne svart på de på mail til meg?

Jeg føler at jeg er litt i samme situasjon som deg, men samtidig så usikker.

Er 28 år og i snart 5 år har jeg slitt psykisk... Nå har jeg tilslutt endt opp med en ny diagnose hos psykolog og det kan nok stemme bra ift psyken. Den kan jeg jobbe med og leve bra med og forhåpentligvis bli frisk av så det er jo kjempe bra.

Men der stopper jo også utredning ift ME da jeg har fått beskjed om og forstått det slik at alt Psykisk må utelukkes.

For 5 år siden når det hele startet og frem til nå har jeg vært så uendelig sliten på en helt annen måte enn før. Gjør jeg for mye iløpet av en dag er jeg helt ferdig samme kveld/ neste dag og da er bare små hverdagslige ting en enormt stor påkjenning, er trøtt, må ta pauser og ligger/ sitter mye. Hodet vil men kroppen streiker. Når jeg skrev mye iløpet av en dag så betyr det betraktelig mindre enn jeg gjorde før. Men mye til å være meg idag.

Hukommelse, både langtid og korttid hvor ble den av? Fra å være flink til å snakke for meg til å bare prate surr. Er jeg for sliten må jeg hviske. Musklene blir kjempe svake. Pulsen løper løpsk. Følelsen av å ha trent en skikkelig treningsøkt (uten å ha gjort det). Influensa smerter. (Mye av dette kommer kun når jeg er for sliten har gjort for mye). Svimmel... Lista er egentlig ganske lang. Føler jo ikke at jeg har så voldsomme smerter heller men slitsomt likevel.

Fått beskjed om at dette skyldes det psykiske, prøver å slå meg til ro med det og tenker å virkelig stå på fremover. Vil jo bli frisk. Men samtidig så føler jeg at det her kanskje er to forskjellige ting. Er så forvirret og lei av å ha det sånn.

Dette ble langt og vet ikke helt hvor jeg vil med dette for kom jo ikke så mange spørsmål. Nå er jeg sliten, men hvis du på en måte kjente deg igjen eller har noen gode råd så send gjerne mail :)

sykdommenME

12.04.2016 kl.19:37

Lja: Hei :) Jeg vil så gjerne svare deg. men du har ikke sendt med mail adressen din til meg. Håper du ser denne beskjeden og legger igjen din Mail så jeg kan kontakte deg.

Lja

13.04.2016 kl.05:17

Hei beklager det glemte jeg!

lindajanet87@gmail.com er den :)

Hissyfit

14.04.2016 kl.00:33

Jeg kjenner jeg blir litt redd når jeg ser hva du skriver i forhold til ME.

Jeg sliter med utmattelse hver dag. Jeg kan ikke anstrenge meg uten å bli skikkelig sliten. Jeg kan ikke stå oppreist over lengre tid uten å bli sliten å svimle. Om jeg "anstrenger" meg ( kan være så lite som å støvsuge et rom) så er jeg ferdig dagen etter. Jeg har angst, depresjon og unnvikende personlighetssforstyrrelse, så hodet mitt får aldri fred, og tenkte dette var sammenhengende med utmattelsen. Psykolog har heller ikke uttalt seg noe om ME, selv om jeg har forklart at jeg er mye trøtt og sliten. Jeg føler jeg må sove hele tiden, men føler meg aldri uthvilt. Kjenner du deg igjen i dette, at det er noe jeg må ta opp med psykologen? :O

Er glad for å se en blogg jeg kjenner meg igjen i. Jeg sliter ikke med panikk anfall, så jeg har veldig vondt av deg som må igjennom dette. Det høres utrolig skummelt ut! Jeg gleder meg til flere innlegg, for dette kan se ut som noe å følge med på. God bedring er vel ikke det riktige å si, men ønsker deg alt vel <3

sykdommenME

15.04.2016 kl.08:43

Hissyfit: Hei :)
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her. Kanskje du skal fortelle din pyskolog og fastlege hvordan du har det og at du kanskje er redd for at det er ME? Det er dessverre sånn noen ganger at man må ta tak i ting selv. Spør om du kan få en utredning? Håper du finner ut at det. For meg var det "godt" å endelig få svar på hva som feilte meg.
Tusen takk for at du tar deg tid til å lese og kommentere, det setter jeg stor pris på <3
Håper du får en fin helg og får den hjelpen du trenger <3 Klem

Hissyfit

22.04.2016 kl.20:35

Takk for svar, og beklager sent svar. Jeg gikk ut ifra at jeg ble varslet på mail når du svarte, men det stemte jo ikke 😛 etter jeg leste innlegget ditt over, googler jeg symptomer ( jepp, selvdiagonisering på høyt nivå 😂), og jeg kjenner meg igjen i så og si ALT! Jeg ser det er 4 "grader" ME, og de 2 mildeste er som beskrevet av min hverdag. Så jeg skal definitivt ta dette opp med psykolog. Hvem utredet deg, og hvor ble du henvist for utredning? Jeg føler det er noe å ta tak i her. Jeg har allerede 4 diagnoser, men føler ikke den utmattelsen har en sammenheng med de i forhold til "graden". Kan ikle gå på butikken uten at jeg føler meg overkjørt i løpet av dagen eller dagen etter.

Skriv en ny kommentar

sykdommenME

sykdommenME

28, Trondheim

Linnnordskag@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits